Nordsjørittet 2012

Lørdag deltok over 10000 syklister i Rogalands største sykkelritt, Nordsjørittet. Et gigantarrangement som bare blir bedre og bedre for hvert år. Løypen går over Egersund til Sandnes. Første del er småkupert, mens siste del går over Jæren og er relativt flatt, selv om de har lagt løypen over noen hauger. Dette er et terrengritt, men det mest terrengaktige er en fullt syklebar traktorsti, som kanskje rister litt i styret når en sykler uten demper. Dette partiet kan også bli sorpeaktig når det er bløtt. I år var meldingen at det skulle komme litt nedbør, og det gjorde det nok også, men siden det har vært tørt så lenge og det heller ikke kom mye nedbør, så holdt denne delen seg tørr. Selv om det var et par dråper underveis, så vil ikke jeg si vi fikk noe regn på oss. Vinden var i år også på syklistenes side, det typiske her er nordavind av varierende styrke, men å år så var det en svar vind fra sør-øst som vi hadde bakenifra i starten, men fikk litt imot når vi svingte inn fra kysten i retning Sandnes.

Jeg merket allerede på oppvarmingen at beina ikke hadde den letthetsfølelsen i bakkene som de har når toppformen er inne, har vel egentlig ikke kjent den følelsen siden Landsbyrittet i fjor og samt enkelte treninger i april. Jeg kom meg greit ut i en grei posisjon i starten, kanskje litt langt bak, slik at det ble en kortvarig makspower spurt mens feltet utlignet trekkspilleffekten.
Kort etter start går løypen inn på grusveier og her splittes feltet raskt opp. Det er alltid folk som har kommet seg for langt fram i starten til at de klarer å holde den posisjonen. Dagens kommentar kom fra en som lå som nummer 2 i en liten pulje som ble forbikjørt av vår lille pulje, nummer 1 i puljen akselererte opp til vår fart, da kom det fra nummer 2, "Dette gidde eg itsje". Det er vel bra kommentar på hva de fleste tenker, men likevel biter tennene sammen og fortsetter hardkjøret.
I mitt tilfelle så ble hardkjøret for hardt og for langvarig, i de siste bakkene før Brusand, så hadde jeg kjørt på for høy puls for lenge og det var ikke mer å hente. Jeg lå sist og måtte gi en liten luke som jeg ikke klarte å tette. Det er frustrerende å se puljen gli bort, jeg så heller ingen bak. Jeg kunne jo håpe at farten ble senket litt, men når jeg allerede hadde ligget så mye på høy puls, så kunne jeg ikke fortsette med det. Jeg senket da farten og tok fram en bar for å spise litt, men rakk ikke å ta mer enn et par bitt, før et hurtigtog av en fyr suste forbi. Jeg klarte å henge meg på, jeg var tett oppunder terskel bare ved å henge på. Siden kom det en 3dje mann og vi klarte sammen å hente inn puljen jeg mistet. Puljen hadde nok mistet en av sine motorer, og holdt et greit tempo opp mot Steinkjerringa. Hurtigtoget som dro opp meg la seg imidlertid foran og økte tempoet. Når vi kom inn i det nevnte terrengpartiet, så ble tempoet for høyt for meg igjen, litt rart siden jeg ikke hadde så høy puls. De andre seg i fra, men jeg holdt farten oppe og tok igjen en av de andre etterhvert. Han og 2-3 andre som hektet i hverandre i starten av partiet, tok opp jakten på resten av puljen. De hadde mistet lokomotivet og vi klarte å hente dem igjen, med en kraftanstrengelse. Puljen holder et bra tempo, men blir likevel tatt igjen av teten av startfeltet som startet 5 min etter oss. De holder et tempo som det varr greit å henge med i. Ved hengebroen over Håelva, så blir det en luke hvor storedelen av de sterkeste kommer i fra. Jeg tenkte at det var det, men vi gir ikke opp. Vi er 3-4 stk som pusher hverandre og ser at vi langsomt tar innpå, og vi klarer å komme i kapp. Deretter gikk løypen inn et lengre strekk over flate asfaltveier, med litt motvind/sidevind, jeg må innrømme at jeg ikke er med i rullen her. Dette var åpenbart sterkere ryttere og de var mange nok til at min hjelp var unødvendig. Det var mange ryttere fra mitt startfelt, som altså var tatt igjen med 5 min, som la seg bak i "sekken".
Neste utfordring var Tinghaugbakken, sånn rent taktisk så ville det vært lurt av meg å flytte meg fram i feltet før bakken, men det ville vært litt uetisk å "ødelegge" for dem som har dradd oss fram. Jeg startet derfor bakken nesten sist i puljen, det var litt tabbe for det var flere "sekketurister" som tydligvis hadde for nok, og raskt laget luker og var vanskelige å passere i trengselen. Det ble derfor på nytt en luke. Vi var igjen 4 stk som pushet hverandre og langsomt klarte å hente inn resten idet vi kommer ned til Frøylandsvannet.
Resten av rittet går greit, jeg hadde ingen ambisjoner å blande meg inn i spurten blant dem som kjempet om seier i aldersklassen.

Startpuljer

De 4 første startpuljer er oppdelt etter alder med 150 best seedede i aldersgruppen i hvert pulje. Min aldersgruppe startet først og vi ble som sagt tatt igjen av gruppen som startet 5 min bak oss. Vi hadde stor fordel av dette selvsagt. Det vil nok være mange som får slike fordeler. Det blir selvsagt urettferdig for alle dem som ikke får slik hjelp eller som blir tatt igjen av i samme startpulje som dem som de har syklet fra, men som blir dradd opp med hjelp fra syklister fra startpuljen bak. Det er ikke noe problem for de sterkere rytterene å riste av svakere ryttere i motbakker, men dette rittet inneholde lange strekk med flater. Jeg tror allikevel at gevinsten med at det blir mer oversiktlig hvem som blir klassevinnere mer enn oppveier den urettferdighet det måtte skape. Selv om jeg nok ville hatt en annen oppfatning hvis en haug med ryttere fra min klasse hadde blitt dradd opp til meg. De kunne kanskje hatt større avstand i tid mellom disse puljene.

Kramper

Jeg fikk i dette rittet kjenning med kramper igjen. Jeg tro nok hovedårsaken var at jeg ble dehydrert. Selv med 0.5l før start og 2.2l under rittet, så drakk jeg 2.5l etter rittet, og jeg var fortsatt ikke i væskebalanse. Jeg hadde vel for mye klær, jeg ser fra temp data fra klokken, som pleier å være bra, så var tempen ved start 13C og den økte raskt til 15-16. Da ble det for mye med kort-kort, løse ben og armer og en varm supertrøye under, selv om det ikke var sol. Den fuktige luften gjorde vel også sitt. Det var vel ikke meldt så varmt, det var også utrygt for nedbør. Forrige helgs ritt gikk også i 11-13/14 grader og da var det ikke for varmt med de samme klærene, da var det i tillegg sol.
En annen årsak til krampene kan også være de 4-5 periodene med hardkjør over lengre tid for å hente inn felt. Det var nok en kombinasjon. Siden jeg har litt erfaring med å kjøre med kramper fra tidligere, så lar jeg meg ikke påvirke særlig av det. Som nevnt i fjor, så får jeg som regel ikke kramper i hovedmusklene for sykkelframdrift, så det beste middelet for å bli kvitt krampene er så fokusere på å bruke så få andre muskler som mulig og bare trø seg ut av krampene. Dette virker som regel for meg.

Formutvikling

Det er ikke lett å objektivt å si hvordan formutviklingen har vært fram mot dette rittet, som har vært hovedmålet for vårsesongen. Ut fra følelse i beina  og ut fra hvor høyt jeg klarer på presse opp pulsen, så vil jeg si at formen var bedre i f.eks. Landsbyrittet, selv om ikke det heller var så bra som Landsbyrittet i fjor. Et ritt hvor jeg bare kunne kjøre på i alle bakker og flater uten å bli trøtt. Men hvis jeg sammenligner min prestasjon i dette rittet opp mot andre, så kan ikke formen være så helt ille heller. De fleste prøver å være i form til dette rittet, så et bra resultat her betyr sikkert mer enn bra resultat i Landsbyrittet, men jeg har nok uansett ikke hatt en optimal formutvikling. Jeg er usikker på hva jeg bør gjøre, kanskje tørre å utsette formoppbygging lenger eller kanskje har mer disiplin før formoppbyggingsfasen eller tidlig i denne, slik at en unngår en tidlig formtopp.