Løpetid

Jeg har "alltid" forbundet høsten med løping, 30 oktober går Djupadalten av stabelen i Haugesund. Jeg har deltatt på det løpet 25 ganger. Jeg har planer om å delta i år også. Jeg har drevet med løping i mange flere år enn sykling. Jeg drev i noen år og kombinerte litt før skadeproblemer gjorde at jeg satset mer på sykling. For et par år siden satset jeg fullt på løping igjen, fordi jeg løping tar mindre tid enn sykling og fordi jeg følte jeg hadde nådd mitt maksimum som syklist. Imidlertid så kom skadeproblemene tilbake, men nå form som en annen skade.
Jeg ser i ettertid at jevnaldrende som jeg syklet med før dette avbrekket, har utviklet seg videre.

Jeg har alltid ment at løping og sykling ikke er forenelig hvis målet er å gjøre det bra i konkurranser, det blir litt hverken eller. Løpingen er så hard belastning for beinmuskulaturen at det går ut over sykkeltreningen og sykkeltreningen gir større beinmuskler som gjør at løpingen blir mindre effektiv. Derfor har det vært høsten som har vært avsatt til løping, typisk etter Birkebeinerrittet. Jeg har også deltatt på Birkebeinerløpet noen ganger. Det går bare 3 uker etter rittet, noe som er altfor kort til til å omstille beinmuskulaturen. Djupadalten har typisk gått et par uker etterpå. I år har jeg hatt et kjedelig treningsavbrekk, men er i gang igjen nå både med sykling og løping.

Målet i år er egentlig bare å gjennomføre løpet med stil. Tidligere har alltid målet vært å komme under 40 min på dette 9.3km lange løpet i en relativt kupert løype. Jeg brukte mange år med villfaren trening før jeg fant ut hva som skulle til og siden har jeg alltid holdt meg under. Når jeg startet med jogging så var jeg altfor opptatt av høyt tempo. I mine første deltakelser, med minimalt med trening, så lå jeg på ca. 42:30. Jeg tenkte derfor naturligvis at jeg måtte trene på å bli raskere. Jeg trente mange dager i uken med langdrag og intervaller, spesielt et år. Likevel så kom jeg rett over 40 min til min store skuffelse. Det som var utløsende for meg var å starte å løpe langturer en gang i uka. Etter det har jeg som sagt aldri vært over 40 min selv med minimalt med trening, f.eks. i fjor så hadde jeg svært liten tid på opptrening og med tidligere skadeproblemer, så valgte jeg kun å kjøre rolige langturer. Jeg trodde det ikke selv på forhånd, ikke noe fartstrening, men det virket igjen :)

I år hadde jeg tenkt å ikke bry meg om denne 40 min grensen, men bare trene nok løping til å ha en fin tur. Nå har de utsatt løpet i 2 uker, noe som gir meg 2 uker til med løpstrening. Da blir det nok fullt mulig å legge inn et par rolig langturer...
Jeg får se hvordan det passer inn med RBIK vinter terminen, jeg vil ikke legge syklingen helt til side, slik som i fjor.

Behandling av skrubbsår

Jeg har hørt det blitt sagt at det kun finnes 2 typer syklister, de som har falt og de som kommer til å falle. Kanskje dette kan forenkles til en gruppe, de som kommer til å falle.

Alle har jo sett syklister som den ene dagen går i bakken i Tour de France, sykler til mål med klærne i filler og store skrubbsår, og som neste dag stiller til start godt bandasjert. Jeg kan ikke se for meg hvordan dette er mulig med det tilbudet av produkter som jeg ble tilbudt fra de lokale apotek. Jeg vet ikke om dette skyldes kompetanse hos de som er kundebehandlere eller om det generelt er mangler i vareutvalg, men jeg har ikke sett en bandasje som vil egne seg til slik bruk. Jeg tror egentlig det siste for de som står bak skranken har nok en for for opplæring. De kan som regel sine produkter.
Det var litt artigt når jeg kom inn på apotek rett etter fall i LB, med en stor bandasje på rumpa, festet med gassbind rundt låret og spurte om de hadde en bandasje for et stort skrubbsår som ikke klistret seg til såret. Den unge jenta hentet fram et plaster, he-he.
Selv den største bandasjen de hadde av slik non-stick type på 10x10cm var ikke stor nok. Selv om slike bandasjer er non-stick så fester de seg likevel til såret, men hvis de dras langsomt av så drar de ikke med seg evt. skorpe. I tillegg så er de helt stive, slik at når de ligger over et sår som er på en plass der det naturlig blir mye strekk og skyv (valker) så blir det svært ubehagelig. Å sykle med noe slikt på rumpa kan en bare glemme. Når en ha fått tjukk skorpe på såret så er den også helt stiv og av samme grunn gjør den også bevegelse ubehagelig.

Så hva gjør proffene for å komme seg på sykkelen neste dag? Jeg har søkt litt på internett og funnet tips om at de behandler såret som om det var et stort brannsår. Behandlingen går ut på å hindre skropedannelse og selvsagt beskytte såret med fleksible bandasjer. Jeg spurt på et lokalt apotek etter slike produkter, men fikk ikke noe hjelp. Det kan derfor kanskje være lurt å være forberedt og kanskje ha på lager noe utstyr som det er vanskelig å få fatt i her lokalt.

Her er en artikkel (fra en butikk) som virker bra etter min logikk. Jeg har ikke prøvd dette selv så jeg kan ikke gå god for dette. Hvis et slik skrubbsår forhindret meg i å gjøre noe som var viktig for meg, så ville jeg nok prøvd en slik metode, f.eks. hvis jeg var på sykkelferie eller i et etapperitt.
http://www.bikesportmichigan.com/features/roadrash.shtml

Ellers så vil jeg anta at det finnes folk i de store lokale sykkelklubbene som vet alt om å få syklister opp på sykkelen igjen.